INFORMATION

Per William Kilde was born in Oslo in 1932.
After several years working as active musican, studiomanager at both Phillips Grammofon and ETA-studios, and as principal at Sogsti Skole, he had his exhibition debut as a painter in Paris, 1985.

In the seventies he develops his own technic using oilpastel on specialpaper.
Today he is mostly working with larger formats in oil or acryl on canvas.

In 1983 he finished his Scientific thesis "Improvisation in Paintings and Music".
Kilde has had more than 70 separate and international exhibitions.

Member of The Assosiation of Norwegian Visual Artists (NBK - Norske Billedkunstnere).

Fore further information, please read the file with his CV, or contact the artist

Internationale exhibitions Separate exhibitions Prices and medalions

Utdrag fra forord til en utstillingskatalog av

PER IVAR MOE mag. art
LEKTOR I KUNSTHISTORIE
This text is written in norwegian - foreign versions will be added later

Maleriet har alltid gått parallelt med musikken, men har etter hvert overtatt mesteparten av kunstnerens produktive tid. Som maler var Kilde, for noen år siden, sterkt forankret i inntrykk fra norsk natur. Dette ga seg også klare utslag i hans komposisioner. I de senere år har imidlertid en mer og mer improvisatorisk arbeidsmetode gjort seg gjeldende. Her viser kunstneren forankring i almeneuropeisk filosofi fra Bergson til eksistensialismen. På det mer formalestetiske plan vil en nok også merke sterk tilknytning til den sentrale franske malertradisjon etter 2. verdenskrig. Ikke minst navn som Bezaire, Bissiere og Soulages har etter eget utsagn, betydd mye for hans utvikling. Men også mer spontane og ekspressive retninger, som Cobra og den amerikanske "Action Painting" har vært nyttige katalysatorer. Kilde formulerer selv målsettingen for sine bilder slik: "Jeg søker hele tiden å gi best mulig malerisk artikulering til det spontant opplevde, det som gripes i nuet og holdes fast. Nuet er et øyeblikk i stadig forandring, ustanselig i ferd med å bli til i en kontinuerlig bevissthetsstrøm, ikke "une chose toute faite", men "une chose se faisent".

Det teoretiske grunnlag for en slik kunstnerisk aksjonsmåte er lagt i Kildes hovedfagsavhandling våren 1983. Her blir begrepet improvisasjon belyst i en 330 siders avhandling fra såvel idèhistorisk som fra psykologisk og formalestetisk synsvinkel. Dette arbeid ble også fulgt opp og konsolidert ved pedagogiske forsøk. Avhandlingen bærer tittelen "Improvisasjon i bilde og musikk".

Kunstneren sier selv: "Mine improvisasjoner blir til gjennom en ekstemporal, ikke reproduserbar aksjonsmåte, som etter indre og/eller ytre press og grad av frihet, manifesterer seg intuitivt i originale, kvalitative beslutninger og/eller handlinger i nuet".

Mesteparten av Kildes produksjon de senere år er typiske "improvisasjoner". De har felles endel rent materielle utgangspunkt og forutsetninger - som et format på lerretet, et malerisk medium og kunstnerens håndverksmessige redskaper. Derfra og fram til det "endelige uttrykk", reflekterer hvert enkelt verk - i høyere grad jo lenger skaperprosessen utvikler seg - en unik og individuell opplevelse eller idè. Ut fra erkjennelse om mer eller mindre slående likhetstrekk, kan man i ettertid ordne bildene i grupper og "familier". Poenget ligger likevel i at de faktorer som er utslagsgivende for slike likhetstrekk, ligger bak bevissthetsterskelen hos kunstneren så lenge det skapende arbeidet pågår.

Hvordan er så resultatet?
Og hva synes bilder laget på denne måten å tilføre den europeiske malertradisjon i dag?
Denne kunsten gir oss ikke illusjon av fysisk reelle objekter eller vesener, og presenterer heller ikke noen historie eller handling som vi kan oppleve avgrenset i tid og rom. Heller ikke er det snakk om å framheve eller bekjempe et "budskap tilhørende en eller annen "ideologi eller religion". Kandinsky definerte allerede i 1910 begrepet "improvisasjon" som "et hovedsakelig ubevisst, spontant uttrykk av intern og non-materiell karakter". Slik fremsto en av hovedkategoriene innenfor det såkalte non-figurative maleri, det vil si maleri uten direkte referanse til den materielle virkelighet.

Følgelig ble de formal-estetiske virkemidler som "form".. "tegning".. "perspektivisk komposisjon" osv. dekomponert i sine enkelte faktorer som punkt. linje, plan, volum. osv. Ikke desto mindre beholdt Kandinsky og de andre abstrakte pionerene såpass mye av assosiasjoner til den tilvante materielle realitet. at tilskueren hadde muligheten til å visuelt oppleve disse enkeltfaktorene som nettopp punkt - linje - plan og volum.
Denne tradisjonen holdt seg levende gjennom de ledende "formalistiske skolene" i forrige århundres maleri. Etter hvert kan en likevel merke en gradvis sammensmelting av disse elementene, slik at det ene ikke skilles ut fra det andre - og slik at uttrykket bindes mer eller mindre direkte til selve penselskriften, til selve arbeidet med stoffet og fargene. - Her plasserer også Kilde seg.

På samme måte fra den "irrasjonelle tradisjonen" - fra dadaister, det "metafysiske maleri" og surrealistene, som følte seg nødt til å arbeide med lett identifiserbare brokker av og gjenstandsmessig virkelighet. Uten den nødvendige psykologiske referanse til den ytre ting-verden, kunne ikke noen impulser fra underbevisstheten anskueliggjøres som sådan, og følgelig kunne heller ikke den magiske "overvirkelighet" etableres. Men også her har en de siste tiår kunnet iaktta en utvikling fremover til dagens europeiske maleri; En gradvis dematerialisering av formkompleksene og en gradvis større tro på selve håndskriftens evne til å formidle de nødvendige mentale impulser, assosiasjoner og emosjoner.
Betrakter en Kildes bilder fra en slik utviklingssynsvinkel, vil en kunne konstatere at kunstneren plasserer seg i dette fremskredne stadium. For begge de to hovedtradisjoners vedkommende, har den utviklingen jeg har skissert, selvfølgelig vært avhengig av en nødvendig tilpasningsprosess, både hos kunstnerne selv og deres publikum.

Hos noen malere i dag er de to hovedtradisjonene i ferd med å smelte sammen. En ting er imidlertid å nå frem til dette via en mengde "støttespillere" -referanser til tanker, holdninger og budskap om forhold i samfunnet. En helt annen ting er å begrense seg til den erkjennelsessfære som er av "ren" artistisk natur, og som står eller faller med kunstnerens kamp og dialog med sitt medium. Man øser da av en kilde som er mye mer begrenset, men hvis vann er mye renere. Først på disse premisser skimter en konturene av det som kan kalles "det absolutte maleri".

Det forekommer meg at Per William Kilde her yter meget verdifulle bidrag til utviklingen mot en slik kunst, og at arbeidsmetoden "improvisasjon", slik han har praktisert den, er essensiell i denne sammenhengen.

En ting til slutt: Etternavnet KILDE betyr nettopp kjelde eller oppkomme.